THE NORDIC CHAPTER

The Nordic Chapter markerer stedene for anti-koloniale bevegelser, dokumenterer de flyktige møtene mellom innflytelsesrike radikale figurer, og trekker linjer mellom viktige sosiopolitiske tenkere og nåtidens undertrykte og marginaliserte folkegrupper. Prosjektet henviser til monumentale øyeblikk i vår moderne historie, og trekker vår oppmerksomhet mot ringvirkningene som fortsatt merkes, men hvis kontekst og spesifisitet risikerer å falme.

Utstillingens første del som presenteres på Oslo Kunstforening, kaster nytt lys på Foreign Office, et multimedialt prosjekt produsert av Khalili i Alger i 2015. Foreign Office undersøker den ‘internasjonalistiske æraen’ i Nord-Afrika, og spesielt perioden mellom 1962-1972 hvor Alger ble et knutepunkt for anti-koloniale frigjøringsbevegelser som hovedkvarteret til blant andre Nelson Mandelas ANC (African National Congress), Amílar Cabral’s PAIGC (African Party for the Independence of Guinea and Cape Verde), og den Eldridge Cleavers internasjonale avdelingen til Black Panthers, et revolusjonært sosialistisk politisk organisasjon opprinnelig formet for å overvåke oppførselen til politifolk, med base i USA og kort i Alger.

Foreign Office blir vist sammen med The Speeches Series (2012-13), en video-trilogi som fokuserer på talehandlinger, selvbestemmelse, statsborgerskap og klassetilhørighet, fortalt av medlemmer av nåtidige migrantsamfunn med bakgrunn fra tidligere kolonier. Som et motsvar til Foreign Office, undersøker The Speeches Series arven og kontinuiteten til anti-koloniale frigjøringskamper hos migrantsamfunn i Europa og USA.

Utstillingen på Fotogalleriet svarer til utstillingen på Oslo Kunstforening med en refleksjon over de etiske implikasjonene av solidaritetsuttrykk demonstrert av den innflytelsesrike politiske aktivisten, dikteren, essayisten og forfatteren Jean Genet (1910-1986) ved hans ubetingede, forpliktelse til undertrykte og revolusjonære grupper. Twenty-Two Hours (2018) er en 45-minutter lang film som fokuserer på Genets tre-måneder lange opphold hos Black Panthers i USA. Utstillingen inkluderer også The Radical Ally (2019), en kunstnerpublikasjon som utfyller så vel som gransker Twenty-Two Hours, i tillegg til billedserien A Small Suitcase (2019), som dokumenterer innholdet i Jean Genets kofferter fra hans opphold i USA med Black Panthers og de palestinske organisasjonene i Jordan. Koffertene inneholdt notater som senere dannet grunnlag for manuskriptet til Genets posthume memoarer Prisoner of Love og The Typographer (2019) en 16mm kortfilm som tematiserer konkluderer Genets eneste profesjonelle ferdighet — typografi — og den siste setningen han skrev for epigrafen til Prisoner of Love, utgitt etter hans død i 1986. I The Typographer blir denne siste setningen typesatt og trykket. Genets dedikasjon til typografi belyser den historiske rollen typografer har spilt i formidlingen av progressive ideer blant arbeiderklassen gjennom 1800- og tidlig 1900-tallet, en lang historie skildret i Jacques Rancières The Night of the Proletarians’.

Så tidlig som på 1950-tallet ble det mobilisert støtte i Norge for afrikanske frigjøringsbevegelser. Solidariteten som oppsto i form av deling av informasjon, bevissthetsgjøring, konstruksjonen av infrastruktur, utdannelse, opplæring og internasjonal aktivisme har satt spor etter seg over hele Norge der det ble mobilisert, organisert og demonstrert, og i kroppene og minnene til de som deltok og uttrykte sin solidaritet. Den innholdsrike og viktige historien om den norske solidariteten med radikal afrikansk frigjøring kan spores i Oslo og Norge som en konstellasjon av umerkelige plasser og i stort sett bortglemte og hendelser. 

The Archipelago: The Nordic Chapter (2020) er et verk på papir, som står sammen med The Archipelago (2015) som presenteres på Oslo Kunstforening. Den ene tegner den geografiske spredningen av hovedkontorene til frigjøringsbevegelser i Alger, det andre viser hovedkontorene for internasjonal solidaritet i Oslo mellom 1960 og 1980-tallen.

Utstillingen kompletteres med et diskursivt og performativt program av kollektiv erindring, gjennom en forelesningsrekke med vitner fra den internasjonale solidaritetsbevegelsen i Norge. Denne vil illustrere rollen vitner har spilt i frigjøringshistorien. Gjennom å speile geografien i Khalilis utstilling, vil serien med forelesninger og samtaler fokusere på kampen mot apartheid i Sør-Afrika, den palestinske revolusjonen og solidaritet med Black Panther Party. Programmet bygger på Jean Genets forestilling om ubetinget solidaritet og det å være en alliert: ikke snakke på vegne, heller ikke i stedet, men fra vitnets stilling. Programmet inviterer oss til å spørre oss selv om hvordan vi uttrykker og står i solidaritet, hvem som kan og hvordan vi bevitner historien om en kollektiv frigjøring.

Ultimately, the program of complementary exhibitions and the series of lecture-performances invite us to ask ourselves: how to stand in solidarity; who can and how to bear witness to the history of collective emancipation.

The Nordic Chapter av Bouchra Khalili er organisert av Oslo Kunstforening, Fotogalleriet og Transcultural Arts Production (TrAP).

This exhibition has been made possible through the generous support of the Institut français, ifa (Institut für Auslandsbeziehungen), Oslo National Academy of the Arts, The Audio and Visual Fund, Arts Council Norway, The Fritt Ord Foundation and The Norwegian Association of Art Societies.     
Oslo Kunstforening’s principal funding comes from The Arts Council Norway and the Oslo Municipality.

Fotogalleriets hovedfinansiering kommer fra Kulturrådet. Ytterligere finansiering mottas fra Norsk fotografisk fond (Nofofo). Fotogalleriet mottar delfinansiering fra Kulturdepartementet gjennom deres utstillingshonorarordning og fra Oslo kommune.

Transcultural Arts Productons (TrAP) hovedfinansiering kommer fra Kulturrådet, med bidrag fra Oslo Kommune og Viken Fylkeskommune.

SAL 1-3

Foreign Office, 2015

Foreign Office (2015) fokuserer på perioden når Alger – mellom 1962 og 1972 – var et «mekka for revolusjonerende», og åsted for hovedkvarterene og kontorene til en rekke frigjøringsbevegelser fra Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika. Blant disse var Eldridge Cleavers internasjonale seksjon av Black Panther Party, Mandelas ANC og PAIGC (African Party for the Independence of Guniea and Cape Verde) grunnlagt av Amilcar Carbal. Med utgangspunkt i denne tiden som kan virke fjern i vår globale tid, inviterer Foreign Office sine betraktere til å reflektere over historien og hvordan denne skrives, og hvordan frigjøring er grunnleggende beslektet med poesi. Filmen viser to unge algeriere som «omskriver» historien gjennom bilder, språk og lyd, og slik artikulerer en historiografi definert av «cinematisk montasje» så vel som gjennom oversettelse som en form for fortelling, undersøkelse og refleksjon rundt historien og dennes resonanser. Serien av fotografier dokumenterer spøkelsessteder som tidligere var oppholdsrom for disse frigjøringsbevegelsene, etterlatt som et hult bilde på utopiene som fortsetter å hjemsøke vår tid.

Serigrafiet The Archipelago kartlegger den faktiske geografiske spredningen for frigjøringsbevegelsenes hovedkvarter rundt omkring i byen Alger, og fungerer som en montasje mellom filmen og serien med fotografier. Oversatt til øyformasjoner transponerer denne «skjærgården» en «verden for alle» som definert av Edouard Glissant. Men det viser også en tapt «Atlantis», hvor frigjøringsbevegelsens akronymer forblir de siste svakt synlige sporene. Foreign Office danner således en kombinasjon av fragmenter der «montasje», muntlig språk, oversettelse og poesi antyder en alternativ historiografi over utopier som reflekterer over potensielle motstandsbevegelser.

SAL 1 og 2 

The Speeches Series, 2012 – 2013

The Speeches Series (2012-2013) er en videotriologi som fokuserer på språk (kapittel 1), medborgerskap (kapittel 2) og arbeiderklassen (kapittel 3).

Til det første kapittelet, Mother Tounge, har Khalili samarbeidet med fem mennesker i eksil basert i Paris. Hun inviterer dem til å oversette, memorere og «gjenfortelle» fragmenter av ikoniske politiske og kulturelle tekster skrevet av Malocom X, Abdelkrim El Khattabi, Edourard Glissant, Aimé Césaire og Mahmoud Darwish

Det tredje og siste kapittelet, Living Labour, viser fem papirløse arbeidere i New York som analyserer strukturen av undertrykkelse slik den reflekteres i arbeidsforhold og sammenfatter sosial og politisk eksklusjon.

The third and final chapter, Living Labour, sees five undocumented workers in New York analyze the structure of oppression as it is reflected in labour conditions, epitomizing social and political exclusion, eventually reflecting on potential new forms of civic belonging.

HOVEDROM

Twenty-Two Hours, 2018 

Twenty-Two Hours undersøker Jean Genets besøk til USA mellom mars og mai 1970. Invitert av the Black Panther Party, stod den franske poeten i solidaritet med den den revolusjonære bevegelsen og dens ledelse, som på den tiden ble vilkårlig arrestert. I løpet av de to månedene han tilbragte i USA turnerte han landet, i et utrettelig kall etter solidaritet.

Nesten femti år senere undersøker Quiana og Vanessa, to unge afroamerikanske kvinner, Genets dedikasjon til partiet i det samme området som poeten ga sin første tale: Cambridge, Massachusetts.

Like mye historiefortellere som filmregissører, kombinerer de unge kvinnene fragmenter av bilder, lyd, historier og filmklipp for å fortelle historien om Genets dedikasjon til BPP, og foreslår en refleksjon rundt den samfunnsengasjerte poeten som et historisk vitne.

Parallelt, forteller Doug Miranda, et tidligere medlem av Black Panther Party som organiserte Genets turné på østkysten, om sine møter med Genet og sin egen dedikasjon til partiet.

Så hvem er vitnet? Er det Genet som uttalte at han kom til USA for å være vitne til undertrykkelsen av partiet? Er det det tidligere medlemmet av Black Panther, som vet hans plikt er å være vitne til frigjøringskampen som han har dedikert seg til? Eller er det de unge fortellerne/filmregissørene som reaktiverer historien?

Twenty-Two Hours refererer til tiden Genet brukte med Hamza, den unge fedayeen som inspirerte hans bok Prisoner of Love og sammenfattet Genets dedikasjon til undertrykte grupper og minoriteter. Tittelen åpner for et enkelt spørsmål: er 22 timer nok til å dedikere en selv til en kamp for andre mennesker? Twenty-Two Hours gir slik en definisjon på solidaritetsetikk.

Bestilt til Ruhrtriennalen, produsert med støtte fra Kunstakademiet ved Kunsthøyskolen i Oslo, Harvard film Study Center, Secession, Wien.

A Small Suitcase, 2019 

A Small Suitcase refererer til et sitat i Khalilis film Twenty-Two Hours, som undersøker Genets opphold med the Black Panthers fra mars til mai 1970. Da han mottok besøk i Paris av to Black Panthers som ba om hans hjelp, svarte poeten at han var klar til å fly til USA neste dag, fordi «alt jeg har i denne verden er en liten koffert». Han dro virkelig neste dag.

Sommeren 2019, ble to små kofferter som hadde tilhørt Genet og vært lagret hos hans advokat i Paris donert til IMEC (Institut Mémoire de l’Edition Contemporaine, Paris), som huser det største repertoaret av Genets arkiv. Urørt i nesten 35 år, avslørte de små koffertene en variasjon av skriftlige dokumenter: brev, notatbøker og notater skrevet på små biter med avispapir. Denne heterogene samlingen av skrifter utgjorde et tidlig utkast av Genets posthume episke dikt Prisoners of Love, dedikert til the Black Panther Party og den palestinske revolusjonen.

Khalili ble invitert til å fotografere koffertene sommeren 2019. Fra å være en dokumentasjon av et arkiv, skifter serien progressivt til en dialog med et spøkelse som tar form som en tekst som kombinerer tid, rom, ord og til sist stiller et avgjørende spørsmål: hvordan husker vi poesi og dens essensielle tilknytning til frigjøringsideer?

SIDEROM

The Radical Ally, 2019 

The Radical Ally er en visuell og skriftlig undersøkelse av Khalilis Twenty-Two Hours, hvor hun følger sporene til Genet under hans opphold med Black Panther for å stille spørsmål ved hva som gjenstår av det politiske minnet om partiet. I 1984, da Jean Genet forberedte en utgave av hans største artikler, valgte han å starte med en tekst som ikke hørte sammen med de øvrige inkluderte artiklene i samlingen. «The Declared Enemy», skrevet i Tanger samme år som Genet ble invitert til å oppfordre støtte til og være vitne til undertrykkelsen av Black Panter Party (1970). Da Genet skrev «The Page of Tangiers», gjorde han det som et svar til et spørsmål som han stilte retorisk til den amerikanske maleren og poeten Byron Gysin: «Venner? Jeg ser etter en verdig fiende». I denne publikasjonen, utforsker kunstneren og bidragsyterne den radikale alliertes stilling som en motsats til den erklærte fienden.

Publikasjonen er en undersøkelse av forståelsen av å være alliert, som var iboende i Genet: ikke å snakke for, eller på vegne av de man støtter, men fra posisjonen som vitne.

Redigert av Xavier Nueno, medredaktør Bouchra Khalili, grafisk design: Léon Muñoz Santini. Utgitt av Gato Negro Ediciones og instituto de investigation independientes. Med bidrag fra Jackie Wang, Bonaventure Ndikung, Patricia J. Williams og Bouchra Khalili.

The Typographer, 2019 

Mens Genet var kjent for verden som en avantgardistisk skribent, var det typografi det eneste yrket han ble tilbudt da han som en begavet foreldreløs skolegutt søkte utdannelse. Her ble han trent i en tid, før han flyktet fra verkstedet drevet av det offentlige velferdssystemet.

I Frankrike var typografi tradisjonelt et yrke som ble gitt til begavede arbeiderklassebarn. Som typografer ble disse essensielle i sirkulasjonen av revolusjonære idéer blant arbeiderklassen.

Selv om hans utdanning innen typografi bare varte et par uker, var Genet alltid detaljbevisst til typografien i sine egne bøker, og kultiverte en fascinasjon for typografi som en metafor for litterær praksis.

Khalilis film viser en typograf som printer den siste setningen Jean Genet skrev i sin levetid. I følge Genets testament, utgjør setningen epigrafen til Prisoner of Love (hans posthume episke dikt om Black Panther og den palestinske revolusjonen), og opplyser retrospektivt om Genets poetiske virke.

Filmen er innspilt i 16mm sort-hvitt. Bruken av celluloidfilm fungerer her som en cinematisk metafor for typografiskteknikk for bilder, med særlig vekt på den nomadiske kraften i ord og bilder, som kan navigere seg på tvers av sinn, tid og media.

The Archipelago: The Nordic Chapter, 2020

The Archipelago: The Nordic Chapter speiler The Archipelago (Alger). Ved å ta i bruk samme metodologi og perspektiv, trekker arbeidet på den geografiske spredningen av hovedkontorene til norske bevegelser (og nøkkelbegivenheter) dedikert til internasjonal solidaritet. På samme måte som sitt «søster-arbeid» laget for Alger, så er strukturene omgjort til øyer som inviterer til en skjærgårdstopografi av Oslo og en refleksjon rundt dens historie med internasjonalt engasjement.

Bouchra Khalili ble født i Casablanca, Marokko i 1975. Hun bor og arbeider i Berlin. 

Hun er uteksaminert i film- og mediastudier ved Sorbonne Nouvelle og billedkunst ved Ecole Nationale d’Art de Paris-Cergy. 

Med film, video, installasjon, fotografi, trykk og publikasjoner, utforsker Khalilis praksis imperialistiske og koloniale kontinuum summert av vår tids tvungne, ulovlige migrasjon og det politiske minnet av antikoloniale kamper og internasjonal solidaritet. Dypt innsatt i arven fra post-uavhengighetens avantgarde og de ulike kulturelle tradisjonene i hennes fødeland Marokko, utvikler Khalilis tilnærming narrative strategier i krysningsfeltet mellom historie og mikrofortellinger. Gjennom å kombinere dokumentariske og konseptuelle praksiser, undersøker hun spørsmål knyttet til selvrepresentasjon, autonome agentur, og former for motstand i samfunn som blir usynlige i nasjonalstaten. 

Khalilis arbeider har blitt vist i mange internasjonale soloutstillinger, heriblant ved Museum of Fine Arts, Boston (2019), Museum Folkwang, Essen (2018), Jeu de Paume, Paris (2018), Secession, Vienna (2018), Wexner Center for the Arts, Columbus (2017), MoMA, Museum of Modern Art, New York (2016), Palais de Tokyo, Paris (2015), MACBA, Barcelona (2015), PAMM, Miami (2014-2013). 

Verkene hennes har også vært inkludert i kollektive internasjonale manifestasjoner som den andre Lahorebiennalen (2020), den 12. Bamakobiennalen og BienalSur, Buenos Aires (2019), Documenta 14 og Milanotriennalen (2017), The Encyclopedic Palace, under den 55. Veneziabiennalen (2013), La Triennale, Palais de Tokyo (2012), den 18. Sydneybiennnalen (2012) og den tiende Sharjahbiennalen (2011). Hun har vært del av en rekke gruppeutstillinger ved internasjonale institusjoner som Kunsthal Charlottenborg, København (2019), Cardiff National Museum og Centre Pompidou (2018), MCA, Sydney (2016), Kunsthaus, Zürich (2015), Van Abbe Museum (2014), New Museum (2014), Carré d’Art, Nîmes og Tropen Museum, Amsterdam (2013), Haus Der Welt, Berlin (2010-2013), Hayward Gallery, London; South London Gallery, London og Cité International de l’immigration, Paris (2012), Beirut Art Center og Gulbenkian Foundation, Lisbon (2011), Museo Reina Sofia, Madrid (2008-2009).̂mes and Tropen Museum, Amsterdam (2013), Haus der Kulturen der Welt, Berlin (2010-2013), Hayward Gallery, London; South London Gallery, London and Cité International de l’immigration, Paris (2012), Beirut Art Center and Gulbenkian Foundation, Lisbon (2011), Museo Reina Sofia, Madrid (2008-2009). 

Hun har vært nominert til Guggenheims Hugo Bosspris (2018) og Artes Mundi-prisen (2018), hun har også mottatt Harvard Radcliff Institutes stipend (2017-2018), Ibsenprisen (2017), Abraaj Art Prize (2014), Sam Art Prize (2013), daad Artists-in-Berlin (2012), Vera List Center for Art and Politics Fellowship (New York, 2011-2013). 

Hun er tidligere professor i samtidskunst ved Kunsthøyskolen i Oslo, og grunnleggende medlem av La Cinémathèque de Tanger, en kunstnerdrevet, frivillig organisasjon