HOPE IS A DANGEROUS THING FOR WOMEN LIKE US

Utstillingstittelen er inspirert av 2019 sangen Hope Is A Dangerous Thing For A Woman Like Me To Have (But I Have It) av popsangerinnen og låtskriveren Lana Del Rey, der den moderne popsangerinnen speiler seg i forfatteren Sylvia Plath i en periode med desillusjon og depresjon. Sangen, og teksten i den, har siden blitt et omkved om motstand i møte med selvtillit og håpløshet for Verseau, hvis verk er en utgraving av minnene om venninnen Meril som ikke lenger er i live, en formativ tid på et fjerntliggende sted, og om drømmene, håpene og ambisjonene hun har hatt og har  som transkvinne. Utstillingen Hope Is A Dangerous Thing For Women Like Us er Verseaus historie om å bli kvinne mange år senere enn de som ble tildelt kvinnelig status ved fødselen, og om å lære hva det vil si å være kvinne i en overgangsfase.

De formative erfaringene Verseau formidler, handler ikke så mye om å forene sine erfaringer med samtidens kroppspolitikk. I stedet dveler hun ved eksistensielle spørsmål om tilblivelse: Hvis desillusjon oppstår i møtet mellom ens egne drømmer og verden, hva var det da som skapte drømmen, selvfølelsen og håpet som sprang ut av den?

Verseaus separatutstilling på Fotogalleriet, som er fordelt på fire utstillingsrom, navigerer mellom flere medier: film, fotografi, lyd og skulpturelle verk som tar i bruk fabrikkerte og "hamstrede" objekter som brukte hormonpilleblærer, sminke, kasserte iPhone-øretelefoner og dilatatorer. Kortfilmen A Ghost’s Gaze er et minne om hennes venn Meril. Verseaus stemme er også til stede i nye lydverk og skrevne tekster.

Verseau forsøker å fortelle oss historier som fortsatt befinner seg i periferien, selv i skeive miljøer. Historiene hun forteller, ligner livet selv i lys og mørke, på samme tid utopiske, fatalistiske og universelle. Arbeidene hennes kan sammenlignes med den ambivalente tilstanden det er å våkne opp midt på natten, sveve mellom en følelse fremkalt av en drøm (eller et mareritt) og skape bevisste og ubevisste bilder. Disse multiple, ikke-forsonende tilstandene viser også til produksjonen og formidlingen av identiteter som har kommet til å definere mange sosiale kamper i dag. 

Victoria Verseaus Hope Is A Dangerous Thing For Women Like Us er en fortsettelse av Fotogalleriets ambisjon om å utfordre den eksisterende representasjonssfæren ved å tilby nye og oppfinnsomme bilder og fotografi som et kraftfullt verktøy for selvdefinisjon og selvuttrykk, fjernt fra mainstreamens repetitive konvensjoner.

Vær oppmerksom på at Fotogalleriets vanlige inngang for rullestolbrukere ikke er åpen i forbindelse med denne utstillingen. Hvis du har behov for hjelpemidler, ber vi deg kontakte utstillingssjef Miki Gebrelul på miki@fotogalleriet.no før besøket.

Victoria Verseau (f. 1988) arbeider i ulike medier, fra bevegelige bilder til skulptur, store installasjoner og performance. I sin kunstneriske praksis undersøker hun kroppen og minnedannelse, og former identitet gjennom påvirkning av sosiale strukturer. Hun søker etter å fortelle historier som ikke er fortalt, og som forblir i periferien på vei mot glemselen. Ved å nærme seg den destruktive glemselen forsøker hun å fange, bevare og rekonstruere de flyktige minnene fra avgjørende tider som former subjektiviteten. Verseau har nylig hatt separatutstillinger på Bonniers Konsthall, Stockholm, "Approaching a Ghost", og Uppsala Konstmuseum, "Engender My Past" (begge 2021). Whitechapel Gallery, London, Hammer Museum, Los Angeles, Para Site, Hong Kong, Foundation Proa, Buenos Aires, og Project 88, Mumbai, har nylig vist videoverket hennes. Approaching a Ghost (2021). Victoria Verseau bor og arbeider i Stockholm, hvor hun ble uteksaminert med en MFA fra Royal Institute of Art i 2020. I 2017 mottok hun ANNA-prisen, etablert av Women in Film and Television (WIFT) Sweden og UN Women Sweden å utvide kunnskapen om CEDAW (Convention on the Elimination of All Forms Discrimination against Women). For tiden jobber hun med sin debutspillefilm Meril..

Fotogalleriet har en unik posisjon som den første nordiske institusjonen utelukkende dedikert til fotografiet som en kritisk kunstnerisk praksis. Siden starten i 1977 har institusjonen bygget bro mellom nasjonal og internasjonal fotografisk diskurs for å etablere et nytt vokabular i feltet.